Amins skråblikk på livet

Nå skal jeg altså prøve dette her med blogging. Såvidt jeg har forstått, er blogging en kombinasjon av dagbok og tidsfordriv. I de bloggene jeg har lest, skriver bloggerne om hva de har gjort siden sist de blogget. Nå har det seg slik at jeg har aldri blogget før, og jeg føler at å skrive hva jeg har gjordt på siden fødselen blir litt i meste laget. Derfor tenkte jeg å prøve hvordan det blir om jeg skriver hva jeg har gjort denne uken.

Mange andre bloggere begynner med følgende setning: Det har vert en lang uke. Eventuelt: Det har vert en laaang uke. Tenker jeg prøver den, jeg.

Det har vert en lang uke.
(Jeg sparer "det har vert en laaang uke" til en senere anledning. Som jeg har sett andre steder, at det har vert en lang uke, betyr ikke nødvensigvis det samme som at det blir en lang blogg.)

Som sagt, det har vert en lang uke.

Uker bruker jo stort sett å vere ganske lange. Men denne har vert litt spesiell. Jeg har sluttet å røyke. Kanskje denne plutselige interessen for å brette ut privatlivet mitt henger sammen med et voldsomt behov for tidsfordriv. Hele husholdet puster lettet ut når jeg finner noe og vende min nikotinhungrige oppmerksomhet mot. Jeg kan nevne at hund, mann og gullfisker knappest våger å trekke pusten når de er i samme rom som meg. Denne uken har mitt legendarisk stødige humør forsvunnet, og blitt erstattet med noen fantastiske humørsvingninger. Og det er ikke ofte jeg svinger innom glad og fornøyd-innstillingen. Jeg svinger stort sett mellom ildsprutende drage og å miste meningen med livet.

Etter den uka her kan jeg forsikre alle om at helsedirektoratet er alldeles på villspor. Her gjør de det som står i deres makt for å få norges befolkning til å slutte å røyke. Hva er det de tenker med!??!!? I løpet av en uke med røykestopp har jeg gått i fra en blid, trivelig hobbyhusmor til en paranoid, grinete, desillusjonert, fresende, kjeftende og innesluttet tyve år eldre kjerring i ordets rette forstand. Om hele befolkningen skulle legge likpinnene på hylla, ville de psykiske klinikkene renne over, skillsmisseadvokatene gni seg i hendene og nasjonen sakte men sikkert blitt dysset ned i et mørke bestående av stille, gledesløse nordmenn uten livsvilje.

Hvor mange problemer har ikke blitt løst på baktrappen over en røyk? Hvor mange livsvarige vennskap har ikke begynt med setningen: -Har du fyr?

Ellers har jeg vert mye hjemme denne uken. Det er ganske snørelatert. (jeg har ute-jobb) Siden det er litt begrenset hvor mange timer man kan trene hund og hest hver dag, og det ikke er store fritidstilbudene på det mikroskopiske stedet der jeg bor, blir det litt TV-titting. Og jeg må bare si det: Hvor mange TV-serier om folk som jobber med saker og ting har vi egentlig bruk for. Fiskere av alle varianter, oljeborere. tunellgravere, tømmerhuggere, trailersjofører og mer til. Alvorlig talt. Hvordan kan noen tro at jeg vil bruke fritiden min på å se på folk som jobber? Jeg er jo på jobb selv. Jeg vet hvordan jobb ser ut. Jeg trenger ikke utallige TV-serier om jobb. Jeg har en selv, for svarte!

Og hva er det med amerikanske komiserier? Jeg kan sette meg ned for å titte litt TV, og hva viser de? En av de utallige seriene der man i løpet av en to-tre minutter kan begynne å forutse med ganske stor nøyaktighet hva som kommer til å skje. Det er ikke det verste Det som er verre enn de før nevnte serier, er at det utrolig nok blir flere av dem. De som bestemer hva som skal sendes, ser de ikke på det før de sender det ut til massene? Det er sikkert fordi det er billige ting å lage. man trenger jo bare et bord, en lampe og en treseter, så har man jo settet klart. For flere serier. Som man kan sitte å se på med en stadig voksende følelse av å ha sett dette før.

Ja, så har jeg jo skrevet blogg, da.