Airewath

Det blåser og regner ute og vinden pisker mot vinduet mitt. Jeg sitter med bena på ovnen, men det ser aldri ut til at kroppen skal bli varm. Det kjennes ut som om en klump is har lagt seg i hver åre og frosset hjertet mitt til is. Det lar meg ikke være i fred. Ordene, stemmen og bildene. Det surrer igjen og igjen i hodet, og lar meg ikke hvile. Jeg har sluttet å sove og spise, jeg har sluttet å virke. Ordet apatisk kan vel fint brukes i denne sammenhengen. Levende død. Aldri skal jeg begynne å leve igjen heller. Et smil og to øyne, fulle av tillit. Hvorfor er den der? De ser, ser rett igjennom meg. Nesten som om de prøver å finne ut om jeg er til å stole på. Forskende ser de forbi øynene mine, nedover kroppen og opp igjen. Du smiler og klapper meg vennskapelig på låret.
"Det ordner seg."
De tre ordene har gjort så mye.Jeg ser tilbake på deg, rett inn i øynene, forbi og prøver å forestille meg det du nå forteller. Jeg ser, hører og kjenner hvor vondt det må ha gjort. Ser hvor redd du er. Og tenker meg hvordan øynene dine må ha sett ut når disse tingene fant sted. Var de sinte? Var de redde? Beklagende? Jeg tror det var litt av alt. Og smerten du må ha følt.. Jeg vet plutselig. Vet at du har elsket, og vet hvordan det føles. Du vet også hvor vondt det føles når du ikke lenger kan elske den du vil. Du river meg i to med det du forteller, og kroppen min nekter å adlyde, den gjentar bare det du har sagt til meg før.
"Det ordner seg."
Men innerst inne vet jeg at det vil det ikke. Det kommer aldri til å ordne seg for deg, for det du forklarer er en så umulig situasjon. Jeg lyver. Stryker deg på skulderen, lar deg lukke øynene og slappe av, for det er bare i disse få minuttene du kan hvile. La tankene gå. Og i det øyeblikket du lukker opp øynene igjen ser jeg hvor pen du er. Du er helt forgrått, bustete og har blå ringer under øynene, men du er nydelig. Fordi du nettopp har vist meg tillit, turt å fortelle, forklare. Det er like før tre andre ord kommer ut av munnen min, men jeg stanser meg selv og stryker heller vekk en tåre fra kinnet ditt, smiler til deg og forteller deg om hvor vakker himmelen er om kvelden. Hvor perfekt den er når stjernene kommer til syne og mørket har senket seg.

Du ser på meg og jeg ser at du prøver. Du prøver å forstå, å føle friheten av disse bildene. Men du har blitt fratatt friheten. Du er lenket fast i noe urokkelig, noe mørkt og farlig. Noe jeg ikke kan hjelpe deg med, ingen kan. Det må du gjøre selv, og jeg tror det skremmer deg. Og er det noe jeg skulle ønske jeg hadde fortalt deg hele tiden så er det hvor modig jeg synes du var. Som tok tak i problemene dine på den måten. Måten du klarte å bry deg om andre mens du selv svømte i problemer. Ingen ord i verden kan beskrive følelsene som tok over meg da jeg så på deg og alt dette raste igjennom hodet mitt.
"Kom, så drar vi tilbake", sier du med et slitent smil og drar en hånd over kinnet for å få vekk de siste stripene med mascara som har rent ut.

Vi er helt stille begge to imens vi kjører. Jeg titter bort på deg innimellom, undrer meg over hva du tenker på. Trekker til meg blikket og ser ut av vinduet igjen. Kjenner håpløsheten du føler smitte over på meg, og jeg blir helt matt. Ute av stand til å gjøre noe blir jeg dratt i to retninger. Du vet det. Du trekker hardt i den ene. Og du har flaks, du trekker hardest. Så hardt at jeg kunne krøpet på knærne fra Oslo til Bergen for at det skulle ordnet seg for deg. Men det vet du ikke, du vet bare at øynene ikke lyver. At de ikke ønsker å lyve, at de har ett ønske, å gjøre deg lykkelig. Jeg skjønner fort hvor lett en av andre kjønn kan bli betatt av deg. Du er spesiell. Og en slik livsgnist har jeg ikke sett på ett levende menneske før. Kanskje er det derfor jeg sitter her nå og føler jeg har mistet en del av meg selv. Ødelagt meg selv like mye som deg.

Jeg gir deg en klem før jeg hopper ut, vet at det er siste gangen. Du vil vite det umulige, hvor jeg står. Jeg står på en million jordkorn akkurat nå, med røtter langt tilbake i tid. Allikevel føler jeg meg ustødig, uvel og usikker. Jeg ber deg med øynene; ikke spør. Men du vil ikke gi deg, du har sett usikkerheten som ligger der, bak alt det andre. Du minner meg om noen..noe jeg har opplevd før. For sent ser jeg det. Ulven som smyger seg stille igjennom høyt gress mot vinden for å ikke bli oppdaget. Den har et sympatisk utseende når den bare smyger seg slik rundt, legger ørene til siden for å høre bedre og ser ut som en hvilken som helst snill elghund. I det høye gresset rett foran ulven står et rådyr og spiser, helt uvitende om sin sjebne. Den grå hunden venter i noen lange øyeblikk før den tar sats og hopper i bakbena på rådyret. Det detter sammen i sjokk og smerte og ulven setter nådesløst flere dødelige bitt i dyret. Etter en kamp som like gjerne kunne vært mellom en edderkopp og flue i spindelvev, ligger rådyret der. Blodig, med vidåpne, livløse øyne. Og ulven står der som om ikke noe har skjedd.

Jeg vet ikke hvor jeg skal sette deg, om du er ulv eller rådyr. Du har revet meg helt i stykker, likesom jeg har gjort med deg. Jeg husker en gang noen fortalte meg at samvittigheten var en stor firkantet stein man hadde i magen. Hver gang man gjorde noe man ikke skulle gikk den rundt i magen og gnagde, og hvis man gjorde for mye galt ble den helt slipt og rund slik at man ikke kjente mer lenger. Helt frem til i dag har jeg trodd min var slipt rund, jeg har ikke kjent noe slikt på mange år. Jeg tror det kalles smerte, eller kjærlighetssorg. Alt ettersom. Ikke vet jeg hvordan kjærlighetssorg kan føles så vondt for en man ikke har elsket, men den er der og river meg i stykker.

Jeg ser meg i speilet. Ser på øynene mine. De er store av for lite søvn, tomme og uten gnist. Og jeg tør ikke engang tenke på hvordan dine må se ut. Aldri før har det ene ordet hørt tommere ut.

Beklager...